mandag 14. desember 2015

1 uke - sykehusbesøk.



Da lille Marinius bare hadde vert hjemme i en uke ble han inlagt på sykehuset igjen.  Det var heldigvis ikke noe alvorligt,men fy så ekelt det er når det pågår...og for ikkje å snakke om hvor redd man kan bli. Når eg møter på folk nå og de spør om det går bra så svarer eg at ja nå går det fint. Når eg tenker tilbake på de første ukene så var det ikkje noe greit. Og eg er kjempe glad for at det ikkje varte noe lenger...da tror eg vi hadde endt opp med fødselsdeprasjon hele gjengen. Alt var i sin skjønneste orden når vi var på føden og reiste hjem i god tro om at dette skulle gå fint,vi hadde jo tross alt gjort det to ganger før :)  Men vi fikk altså ikke til denne matinga. å himmalaya som vi styrte på. Han grein og eg grein...ja det var mildt sagt ett helsike. Vi hadde jo fått det til på sykehuset uten noe problem. Men det er rart hvordan ting kan slå inn og påvirke noe så veldi. Vi var hjemme,sto på egne bein og skulle nå klare oss på egnhånd. Bekymringer...det kan ødelegge mye det. Men så i tilleg kom dette ekstra sykehusbesøket. Det var fredages kveld. Eg skulle på bade å stelle han da han plutselig gulpet,noe som overhode ikke er uvanli. Men det som kom opp var svart...eg bare ble kjempe redd og klarte ikke å slå meg til ro med at vi ser det an hvordan det er videre. Vi dro på legevakten hvor de sendte oss rett inn på sykehuset uten å sjekke han først. Heldigvis hadde vi besøk av mamma som passet de andre ungene for dette var seint på kvelden. Da vi kom inn ble det tatt prøver av han og de sjekket han alle veier. De slo seg fort med ro med at det ikkje var noe som var galt med lille gutt. Det svarte oppkastet måtte rett og slett komme av at det var komt blod i melka fra meg. Der fikk eg svaret på at nei det skulle faktisk ikke vær slik at man skulle sitte nede å grine og ha det helt grusomt imens man matet en liten baby. Det var helt grusomt. Eg gikk hele dagene og bare gruet meg til han skulle ha mat. Vi kunne bruke opp til tre timer på ett måltid for han ikke fikk det til og for at melka ikke kom for at det var så grusomt vondt. Men da vi var der inne på sykehuset løsnet det heilt. Det gikk som en drøm igjen. Vi var der inne til lørdags kveld,da valgte vi å reise hjem siden de hadde sagt at de var 100% sikker på at det ikkje var noe galt med lille gutt...og eg var overlykkeli for det og for at nå gikk endeli matinga bra igjen. Men der tok eg temmelig feil. Vi var ikkje før komt inn døra før det begynte å trøble seg til igjen. Det var helt stopp på melka igjen...alle bekymringene var tilbake. Eg hadde egentli håpt at de ble liggendes igjen på sykehuset eg. Men vi fikk heldigvis kjempe god hjelp ganske kjapt. Nå er det bare den forferdelig dårlige samvittigheten eg må klare å legge ifra meg og. Den dårlige samvittigheten for at vi ikkje koste oss de tre første ukene...for at eg ikkje klarte å vær glad...at eg ikkje klarte å vær lykkeli...Men nå kan eg endeli si at ting går fint...vi har det fint...og vi koser oss...ENDELI.
OG EG E ENDELI VELDI LYKKELIG!

1 kommentar:

  1. <3 kanke si no anna enn at ......ja du vet hva jeg ville sagt antar jeg... klem

    SvarSlett