113

Det er heldigvis ikkje hver dag vi må ringe 113,og ambulansen svinger inn på tunet.  Det som skulle vær en kjempe koseli kveld,Matheo skulle få vær oppe å se norske talenter sammen med oss,noe som er super koseli for han bare digger det programet og med go middag og mye godis ble plutseli snudd opp ned å ble ett mareritt. Eg og Matheo satte oss ned i sofaen og skulle se på dataen litt på ett nytt spill som han hadde fått da eg ba han om å sette seg orntli opp så han kunne se. Han prøvde men bare datt mot den ene siden. Plutseli sier han at huset går rundt omkring. Eg og Martine ser på han og øynene bare går helt amok i hode på han. Det fyker i en voldsom fart fra side til side. Eg snakket med han hele veien,for han var helt klår i hode,falt ikkje vekk på noe vis,han sa hele tiden at huse går rundt. Eg får helt panikk å roper til Ken at han må ringe ambulansen da dette ikkje stopper. Da vi kom i ambulansen har det stoppet,men han blir kjørt til legevakten. Da han ligger i sykebilen kommer det tusen spørsmål: hva er det? hva er det? hva bruker vi det til? osv. Matheo har alltid vert veeeeldi opptatt av bæbubilen som han sier.  Dette var stas. Å få kjøre bæbubil. Ett eneste stort glis på han hele veien. Det så ikkje det minste ut som det var noe som feilte han. Etter en del tester på legevakta å en telefon inn til barnelegen var det av gåre inn med oss til sykehuset. Da var kl åtte å Matheo såvnet med en gang vi var i bilen igjen. 

Da vi kom inn på sykehuset ble det tatt en del blodprøver og en hel del tester på han for å sjekke hva det kunne vær som gjor at han svimla sån.  Vi fortalte og om en kul han hadde på halsen som vi oppdaget for to mnd siden (har sjekket den hos fastlegen før).  Barnelegen synest dette var noe som måtte sjekkes oppi med en gang. Klokka var nå ett på natta og vi kunne reise hjem for å såve for svarene på prøvene tok en stund. Det var en jævli tur hjem. Tusen tanker for rundt gjennom hode. Det måtte jo vær noe galt siden legen ikkje ville vente til mandag,men gjør noe med det i helga. Hele den turen bare satt eg å så på Matheo. Eg var sikker på at nå var det noe veldi galt. At det var noen fæle kuler som var på halsen hans. Kansje han hadde en inne i hode og som lå å trykket på en eller annen balanse greier...tusen tanker kommer jo da...grusome tanker. Eg var sikker på at nå kom eg til å Miste Matheo. Matheo pleier aldri ligge inne hos oss,men denne natta gjor han selfølgeli det. Eg kunne ikkje fått han lenger inntil meg.  Neste dag ringte tlf og legen sa de hadde funne noe på den ene blodprøven. Vi dro inn til sykehuset igjen. Det var en sinsykt lang tur. Eg klaret ikkje å holde tårene tilbake da. Heldigvis var Matheo veldi opptatt med å se på film. Kl halv to var det tid for ultralyd av halsen hans.  Det vi hadde reist inn for i utgangspunktet var glemt for lengst.  De fant en stor kul...enda en stor kul...og enda en...og så bare fortsatte legen...en der...en der...en der osv osv.  Det var helt jævli. Hele verden raste inni meg. Eg måtte bare holde det for meg sjølv,for Matheo måtte ikkje se hvor redde vi var.  Vi var ferdi der ca halv tre,og da var det bare å vente og vente og vente. Det var frykteli lange timer.  Der var vi å prøvde så godt vi kunne å leke med en overlykkeli liten gutt som ante ingen fare på ett kjempe flott lekerom med alle leker man kan tenke seg. Vi prøvde å holde maska hele dagen. Men  fysøren det var ikkje lett.  Etter mange timer spurte eg en sykepleier om vi kunne snart få snakke med legen,vi hadde jo å en jente hjemme som ikkje ante noen ting. Kom vi hjem,skulle vi bli...  To min etter kom legen inn. De hadde hatt altfor mye å gjør så de hadde ikkje hatt tid før.  Det hadde vert ett mareritt hele dagen...men ble snudd om til DEN BESTE DAGEN I MITT LIV. MATHEO VAR HELT FRISK. DET VAR INGEN FARLIGE KULER.  Da klarte ikkje eg holde maska lenger. Da bare kom alt. Matheo skjønte ingen ting stakkar. Prøver å si til en gutt på 3 år at mamma er kjempe glad,samtidig som eg griner mer en eg noen gang har gjort. Det er nok mye ikkje Matheo forstår etter denne helgen,men det kan vi leve meg. det viktigste er at Matheo er FRISK!   Vi dro ungen med oss og sprang inn i bilen og kjørte til første lekebutikk og: velg hva du vil du :)  om han hadde bedt om hele butikken så hadde han fått den.  Det vi dro inn for først og fremst fikk vi egentli ikkje noe forklaring på hva det kunne vær.

Det setter en kjempe støkk i deg når noe slikt skjer. Eg sitter igjen med den tanken at man må alltid vise den man e glad i at man faktisk er det,å la små hverdagslige bagateller gå forbi...man vett faktisk aldri når noe plutseli skjer,eller når man plutseli mister noen. Ta vare på hverandre,å vis at du bryr deg.

Premie fra ambulansefolkene etter han hadde vert kjempe flink.

Matheo såv da de trillet han inn,men våknet med en gang vi var inne. Han var så vannvitti flink. Han gjore alle testene uten å protistere. Han ble tappet for mye blod uten ett eneste knyst. Han turnet rundt der i senga å var kjempe tolmodig sjølv om det var langt over leggetid. Det var helt utroli hvor våken og opplagt han var helt frem til kl 01 på natta. Eg hadde jo sett for meg at han kom til å protistere på alt men neida ikkje en eneste ting. Han va super flink,eg e så stolt av han.

                                

                                     EN LYKKELIG SLUTT!