Det e helt utroli at det allerede e gått ett år. Vi skulle ha vinter bryllup,å eg ba til høyere makte om bare å få litt snø,siden det var ikkje noe vi hadde hatt så mye av på den tiden...å ja eg kan vel si at eg fikk min dose. Da eg våknet hos en vennine å så ut av vinduet viste eg at det sto to biler ute på plassen der ute en plass,men hvor det ante eg ikkje. Noen var nok temmelig strassa med å få frem bilen,brøyte vei til kirka og de som kom langreisende ifra,ja noen snudde,noen kom etter vielsen og noen var nok veldi glad for at de hadde tatt to netter på hotellet. Det var en helt magisk vielse...med trompet musikken,med alle lysene,vinter,snø ute og inne...og sist men ikkje minst...DE MEST FANTASTISKE BRUDEPIKENE MINE. De hadde eg drømt om hele livet. Å vi har begge to noen fantstisk nydelige søstre som heldigvis ville ta rollen som brudepiker. Og to jenter som eg e fadder på,og selfølgeli vår egen Martine. Det var en helt fantastisk dag helt fra mårran til the end. Har jo skrevet om bryllupet før så skal ikkje bruke mer tid på det nå. Men eg må bare til slutt si at eg e (i mine auge ihvertfall) verdens heldigste jente. Det at man har det perfekte bryllupet e nå en ting,men eg har den mest utroligste mannen. Det er ikkje en ting han ikkje gjør for familien. Han stiller opp på alt,disker opp med middag hver dag,nyvasket hus til helga...ja eg kunne sittet her å remset opp alt muli utover hele kvelden...men det skal eg ikkje. Men må bare skryte litt av han...for det fortjener han virkeli. Verdens beste Ken...MIN Ken.
