1 uke - sykehusbesøk.

Da lille Marinius bare hadde vert hjemme i en uke ble han inlagt på sykehuset igjen.  Det var heldigvis ikke noe alvorligt,men fy så ekelt det er når det pågår...og for ikkje å snakke om hvor redd man kan bli. Når eg møter på folk nå og de spør om det går bra så svarer eg at ja nå går det fint. Når eg tenker tilbake på de første ukene så var det ikkje noe greit. Og eg er kjempe glad for at det ikkje varte noe lenger...da tror eg vi hadde endt opp med fødselsdeprasjon hele gjengen. Alt var i sin skjønneste orden når vi var på føden og reiste hjem i god tro om at dette skulle gå fint,vi hadde jo tross alt gjort det to ganger før :)  Men vi fikk altså ikke til denne matinga. å himmalaya som vi styrte på. Han grein og eg grein...ja det var mildt sagt ett helsike. Vi hadde jo fått det til på sykehuset uten noe problem. Men det er rart hvordan ting kan slå inn og påvirke noe så veldi. Vi var hjemme,sto på egne bein og skulle nå klare oss på egnhånd. Bekymringer...det kan ødelegge mye det. Men så i tilleg kom dette ekstra sykehusbesøket. Det var fredages kveld. Eg skulle på bade å stelle han da han plutselig gulpet,noe som overhode ikke er uvanli. Men det som kom opp var svart...eg bare ble kjempe redd og klarte ikke å slå meg til ro med at vi ser det an hvordan det er videre. Vi dro på legevakten hvor de sendte oss rett inn på sykehuset uten å sjekke han først. Heldigvis hadde vi besøk av mamma som passet de andre ungene for dette var seint på kvelden. Da vi kom inn ble det tatt prøver av han og de sjekket han alle veier. De slo seg fort med ro med at det ikkje var noe som var galt med lille gutt. Det svarte oppkastet måtte rett og slett komme av at det var komt blod i melka fra meg. Der fikk eg svaret på at nei det skulle faktisk ikke vær slik at man skulle sitte nede å grine og ha det helt grusomt imens man matet en liten baby. Det var helt grusomt. Eg gikk hele dagene og bare gruet meg til han skulle ha mat. Vi kunne bruke opp til tre timer på ett måltid for han ikke fikk det til og for at melka ikke kom for at det var så grusomt vondt. Men da vi var der inne på sykehuset løsnet det heilt. Det gikk som en drøm igjen. Vi var der inne til lørdags kveld,da valgte vi å reise hjem siden de hadde sagt at de var 100% sikker på at det ikkje var noe galt med lille gutt...og eg var overlykkeli for det og for at nå gikk endeli matinga bra igjen. Men der tok eg temmelig feil. Vi var ikkje før komt inn døra før det begynte å trøble seg til igjen. Det var helt stopp på melka igjen...alle bekymringene var tilbake. Eg hadde egentli håpt at de ble liggendes igjen på sykehuset eg. Men vi fikk heldigvis kjempe god hjelp ganske kjapt. Nå er det bare den forferdelig dårlige samvittigheten eg må klare å legge ifra meg og. Den dårlige samvittigheten for at vi ikkje koste oss de tre første ukene...for at eg ikkje klarte å vær glad...at eg ikkje klarte å vær lykkeli...Men nå kan eg endeli si at ting går fint...vi har det fint...og vi koser oss...ENDELI.
OG EG E ENDELI VELDI LYKKELIG!

Navnet.

Da vi ventet Matheo hadde vi navnet klart i flere månder før han var født. Men denne gangen var det ikke noe navn som hadde dukket opp som vi falt for med det første. Hvis det hadde blitt en jente så var navnet klart. Da hadde matheo bestemt at det skulle vær en Ida. Og det hadde og vert en dame eg veldi gjerne ville oppetkaldt og det er en dame eg tenker på hver dag og savner noe veldig. Den dama er ho Bestemor på Fedje. Ho ville eg kalt opp. Men siden det ble en gutt så kunne eg ikkje bruke navnet hennes,så hva kunne vi da ta som ble oppetkalling etter Olga Gurine. Det ble ett navn vi snakket litt om da og det var Olai.  Men da han ble født var han ikke noe Olai og det ble ikke helt oppetkalling syns eg . Han var liksom ikke noen spesielle navn da han var født,det var ikke noe navn som meldte seg :)  Mamma kom med ett navn i sommer. Det var Marinius. Første reaksjonen min var at eg syns det var veldi stili siden eg aldri hadde hørt det før,men eg ble ikkje helt overbevist liksom. Vi snakket om det mange ganger men eg klarte liksom ikke helt å bestemme meg. Ken sa det var akkurat det samme for han. Eg tror bare han ville at han skulle få ett navn nå...to uker gammel. Matheo gikk jo rundt å fortalte hele verden at han skulle heite Marinius. Det var han 110% sikker på at det var det rette navnet. En dag bare bestemte vi oss for at storebror skulle få viljen sin :) når vi ikke hadde noe bedre forslag...vi hadde faktisk ikke noe forslag så hvorfor ikke. Det var jo ett fint navn,det var ett skjeldent navn og ett navn eg aldri hadde hørt før...akkurat det eg egentli var ute etter. 

SÅ NAVNET BLE MARINIUS. 

Navnet betyr: fra havet. Og det passer jo fint med en pappa fra øya Bømlo langt uti havet og en Mamma fra øya Fedje så langt uti havgapet som du kommer faktisk hehe.

1 uke - første gang i fotostudio.

Med fotostudio i kjelleren og en mamma som er i overkant veldi glad i å ta bilde så blir det ikkje få ganger denne lille prinsen skal bli tatt bilde av. Eg merker jo det at det er en mye travligere tid denne gangen,og det blir ikke mye bildetaking i det daglige,men så lenge det blir noen i uka så er eg fornøyd. 

Her er han akkurat en uke gammel. De sier det er veldi vikti å ta bilder av de før det e gått 10 dager for de forandrer utsende etter de dagene. Og det ser eg. Han har allerede foandret seg kjempe mye. 

Eg er så heldig...

Nå har eg endeli fått tid til å sette meg forran dataen så her kommer det bilder fra dagene på sykehuset da lille gutt ble født. Ja eg har t.o.m fått laget flere blogginnlegg,så nå kommer de på løpende bånd her noen dager. Det er allerede gått en månde siden lille prinsen vår ble født. Noe som skremmer meg noe helt vanvitti...hvor blir dagene av. Det er helt utroli at det går an å skape noe så vannvitti nydeli. Å det har i mitt tilfelle skjedd tre ganger nå. Eg er så vannvitti heldig. Eg kan sitte å bare se på den lille nydelige prinsen i evig lang tid. Han er så nydeli fin,helt perfekt. Ja eg e heilt forelska. 

Fødselen gikk kjempe fort,noe som ikke er til å anbefale :) men vi kom oss fort etterpå og blir fort glemt heldigvis. Han var 4390g og 54cm da han ble født. 

Han var veldi ulik det eg hadde sett for meg. Eg såg for meg at han skulle vær prikk lik sin bror,noe han ikke var. Eg brukte veldi lang tid på å venne meg til han. Med mye svart hår og veldi mørk. Matheo og var mørk men langtifra slik som han her. Etter en stund ble han plutselig veldi lik storebroren alikevel :) men nå er de ikke så like lenger...han forandrer seg mye. Vi gleder oss til en spennende tid fremover. Og eg føler at endeli er familien min komplett...eg er så takknemelig. 

 

 

 
                                    Her er han klar til å reise hjem.

PAPPAEN MIN!

I dag er det alle Pappaer sin dag, og de fleste eg kjenner vil si at nettopp de sin pappa er verdens beste Pappa. Eg vil ihvertfall si det...og det er nettopp fordi min Pappa er akkurat det. Det er ikkje en eneste person i denne verden som eg vil beskrive som mer snill en han Pappa.  Han Pappa har ett svært hjerte av gull. Han pappa vil aldri noen noe vondt og han stiller alltid opp og hjelper hvis noen trenger det. Eg er så glad for å ha vokst opp med å ha akkurat han som pappa. Eg veit at eg med hånda på hjertet kan snakke for alle mine søsken også. Vi er så heldig at vi har vokst opp med VERDENS BESTE PAPPA. 

For ikkje å snakke om hvor heldige barn vi har som får vokse opp med han som Best`n. De forguder han. Og han har en stor plass i våres hjerter. Det eineste eg kjenner nå på som gjør meg vondt er at vi bor altfor langt borte,og vi får altfor lite tid sammen med han. Men vi setter uendeli mye pris på de stundene vi får sammen med han,og vi gleder oss alltid til å treffe han. 

Har bare en ting å si:  VI ER KJEMPE GLAD I DEG OG VI SAVNER DEG KJEMPE MASSE PAPPA/BESTEN. 

Høsttur til Bortelid.

For en uke siden var vi på Bortelid på hytte tur med familien Helland og vi var så heldige å få låne Aksel med oss.  Det er en ting som er kjempe rart,og det e at det alltid har vert kjempe flott vær når vi har vert der oppe. Vi har vert super heldige. Etter en deili frokost pakket vi sekken og dro på en 5 timers lang tur. Eg må sei eg var litt skeptisk i begynnelsen når vi sto i begynnelsen på turstien og så rett oppover. Det gikk oppover,oppover og oppover. Om ungene ville klare det,om eg ville klare å karve meg oppover der to uker før termin. Klatreutstyr eller drahjelp ja takk :) men neida,vi kom oss opp så lett som bare det. Eg var så utroli imponert over ungene som gikk hele den turen uten å klage en eneste gang,og at Matheo gikk den lange turen.  Det var en aldeles nydeli tur. På toppen grillet vi og koste oss og så utover hele Bortelid. Turen nedover gikk kjempe kjapt...bortsett fra meg da som kom dinglende litt etter. Noe pysete nedover de bratte bergveggene. Hadde ikkje vert helt lurt å ramlet ned nå. Å da hadde eg nok bare trillet hele veien ned for det var så bratt at man hadde vel ikke stoppet før man var helt nede med veien :) hehe 

Her kommer noen bilder fra turen. 

MATHEO SIN 5 ÅRS DAG.

Igår var det endelig bursdagen til Matheo. Han har feiret den for ett par uker siden men alikevel var han super spent for selve dagen. Han var ekstra spent på om vi skulle vekke han med frokost og pakker på senga. Og selfølgeli skulle vi det :)  Eg sto kjempe tidleg opp siden han kunne jo finne ut å stå opp alt ifrs syv til ni liksom. Så da var det best og vær tidleg oppe å lage klar frokosten. Og etter hvert var pappa og farmor oppe og klar og :) så da satt vi der å ventet da...til vi hørte: Mamma jeg er våken :)  Å vi spratt opp av sofaen,grabba tak i frokost, pakker, ballonger og kamera og maskjerte inn til i mine øyner VERDENS FINESTE 5 ÅRING. 

Han fikk mange fine gaver av oss,besteforeldre,tanter,onkler osv på sengen. Han ble kjempe glad for alle gavene,og veldi fornøyd med lapper til frokost. 

Resten av dagen gikk fult og helt bare til Matheo. Den dagen fikk han bestemme akkurat hva vi skulle gjør. Den gikk til med leking,spising og bare kos. Etter farmor var reist dro vi ned å hadde middagen sammen med mange andre på  burger king. Og så måtte vi selfølgeli ha noen kaker og på selveste dagen. Så litt feiring ble det jo da og. 

 Dette Playdoh settet ønsket han seg,og var veldi gøy å holde på med :)
Vi fikk og plutselig besøk av batman,og han ble med oss de største delene av dagen.